Exit Birch

I min ungdom så jeg på amerikanske såpeserier som Dynastiet og Falcon Crest. I begge disse seriene var det idyll på overflaten og beinharde maktkamper i kulissene. Etter å ha fulgt min klubb Derby County ganske intenst i hele dette årtusenet ser jeg mange likhetstrekk med det som skjer i styrerommet på Pride Park Stadium og det som kunstig ble oppkonstruert for å skape mest mulig dramatikk i de nevnte såpeseriene. Det verste er at konfliktene i DCFC aldri ser ut til å ta slutt.

At det var utrolig mye rart som skjedde rundt manager George Burley, og at det også var mange konflikter forbundet med de 3 amigos ledet av Jeremy Keith vet de fleste som er ivrige Derbytilhengere. Derfor var det enorm lettelse blant oss denne maidagen i 2006 da lokale helter overtok klubben, og de Panama registrete selskapene som krevet inn gjeld fra Derby fikk tilbakebetalt "det de skulle ha" og vi gikk fra en klubb som var på vei mot konkurs til å bli en klubb som fikk kontroll over gjelden.

Hele tiden har jeg reservert meg litt mot å hemningsløst hylle vår formann Peter Gadsby. Etter å ha snakket med noen som har vokst opp med han har de fortalt at han er en beinhard forretningsmann, og foreløpig har han etter min mening ikke brukt veldig mye av sin formue på vår klubb. Sammenligner vi oss med et lag som Sunderland har de brukt rundt £35 millioner pund på spillere, mens vi ligger på rundt £10 millioner. På en måte synes jeg dette er greit siden hodeløs satsing har skaffet oss store problemer tidligere, blant annet i 1990 og i 2002.

Det som er mer frusterende er maktkampene i korridorene. Først var det en konflikt mellom Mike Horton og Billy Davies, og noenlunde parallellt en konflikt mellom styremedlemene. Den sistnevnte konflikten endte med at ekteparet Marple sa takk for seg, mens den førstnevnte konflikten endte med at Horton fikk en mer perifer rolle og ble erstattet av Trevor Birch. Med disse rokeringene håpet jeg at det nå skulle bli ro i styrerommet, men den gang ei. Sist fredag sendte klubben ut en pressemelding på to setninger der det sto at Trevor Birch hadde sluttet i klubben i den første setningen, mens det i den andre sto at klubben ikke ville kommentere denne saken mer. Dermed kan trygt si at Trevor har regelrett blitt kastet ut av klubbens ledelse.

Hvorfor Trevor forsvinner kan en bare spekulere i, men om følgende forklaring som jeg leste på et forum stemmer da er jeg bare glad for at han har sluttet. Der kunne jeg lese at Birch hadde funnet ut at Davies ikke var god nok for jobben, og at han (tydligvis på eget initiativ) tatt kontakt med tidligere Wigan manager Paul Jewell for å lufte hans interesse for bli ny manager i Derby. Jewell tok etter denne forespørselen kontakt med Davies og fortalte han om hans samtale med Birch (Jewell og Davies har et visst vennskap som Birch ikke var klar over), og konfrontert med dette måtte Birch forlate sin stilling. Litt usannsynlig, men en skal jo aldri si aldri.

Starbucks

Mitt selvpålagte eksil fram til tirsdag 13. november 2007 må avsluttes. Denne ukas nyhet om at Starbucks skal åpne en avdeling i lokalene til Baseball Bar & Grill på Pride Park Stadium er så hårreisende at dette hadde jeg måtte kommentere selv om jeg lå 6 fot under.

Har aldri vært i en Starbucks butikk noen gang, men etter å ha funnet ut hva de selger har jeg hatt forferdelige mareritt de to siste nettene. Da Pride Park Stadium åpnet midt på 90-tallet følte mange at det var viktig å ta med seg noe fra ærverdige Baseball Ground, og serveringsstedet Baseball Bar & Grill tok med seg navnet "Baseball" til minne om vår historiske bane som mange har uforglemmelige opplevelser fra. I tillegg kunne en på veggene studere mange klassiske bilder av våre tidligere stjerner. Personlige satte jeg også pris på den typisk engelske maten som ble servert der. At servicen kanskje har blitt dårligere med tiden, og at stedet muligens ikke var mye besøkt er bare elendige unnskyldninger. Baseball Ground Bar & Grill var Derby County sitt svar på Kosova Polje som betyr nesten like mye for serbere som BB&G betyr for ekte Ramstilhengere. Mange tilhengere føler det samme som meg når en nå ikke vet hvor alle klenodiene som befinner seg på veggene på Baseball B&G kommer til å ta veien.

For å døyve smertene og for å unngå nok et mareritt har jeg bestemt meg for å drikke såpass mye i kveld at jeg ikke kommer til å drømme. Dermed slipper jeg i alle fall for en dag marerittet om at jeg står i baren på Starbucks og vil ha en mixed grill og en Foster.

Etter å ha studert meg en stund kommer det fra den slanke "bartenderen": Me selge bara Cappuccino her!

King Kev

Kevin James het han, og han gråt da han ble født (ikke så rart siden stedet var L**ds). Dato var 2. november og årstall var 1944. 17 år gammel startet han sin fotballkarriere i klubben Bradford Park Avenue. Klubben slet på 60-tallet på det laveste profesjonelle trinnet i the Football League, men på grunn av unge herr Hectors bidrag når det gjaldt scoringer klarte Park Avenue holde seg over streken hver eneste sesong han spilte der. I de 4 årene Super Kev spilte for Bradford P.A. laget han 113 ligamål på 176 kamper.

I 1966 ble han kjøpt av Derbys manager Tim Ward for £40 000, og allerede i hans første kamp for Derby markerte han seg med en fantatisk debut. Overgangen var en av årsakene til Derbys storhetstid, mens den for Park Avenue sin del førte til at de mistet sin superscorer og dermed forsvant ut av det profesjonelle systemet i England i 1970.

Bradford Park Avenue spiller i dag i Northern Premier League Division One North som er det åttende nivået i det engelske fotballsystemet.

Historien om King Kev fortsettes i blogg nr 155.