Claude Davis (uke 44, 2008)

Poengfangsten har ikke vært særlig bra den siste uka siden vi bare har tatt ett poeng av seks mulige. To bortekamper riktignok, men verken Blackpool eller Coventry er topplag og derfor har det vært en skuffende uke. I tillegg har ikke Derby spilt bra i noen av kampene, og selv om Coventry utlignet helt på slutten hadde det nærmest vært et ran om vi hadde vunnet den kampen.

Hovedårsaken til at vi har hatt litt problemer spillemessig er at en del av de faste spillerene våre har slitt med skader. Først ut med skade var danske Albrechtsen, deretter Steve Davis, så Barazite, så Paul Green og i sist kamp ble også Dean Leacock skadet. At et lag får en del skader må en nok regne med selv om jeg synes at Derby under Paul Jewell har hatt veldig mange skader. Den mest bisarre skaden var det Paul Green som pådro seg da han etter fredagens trening fikk en nakkeskade da han tok på seg en genser. Det førte til at han måtte stå over mot Coventry, men forhåpentligvis er han klar igjen til morgendagens kamp mot Norwich. Denne skaden bør etter min mening få våre amerikanske eiere til å lansere sesongens fjerde drakt. Den bør være helt lik den hvite drakten som vi som regel spiller med, men den skal ha en glidelås framme!

Siden både Leacock og Albrechtsen er ute har dette ført til at Claude Davis er tilbake på førstelaget til stor misnøye blant mange av våre supportere. Har lagt merke til at han er blitt det en kaller en "scapegoat" og det frustrerer meg. Så han i hjemmekampen mot Plymouth, og spesielt i førsteomgangen var han meget god og vant minst 15 hodedueller av 15 mulige, mens han makker Lewin Nyatanga tapte i alle fall 30% av sine, blant annet den som førte til at Plymouth tok ledelsen. På slutten av andreomgangen ble han sliten, men fortsatt syntes jeg at han gjorde en relativt grei jobb og i løpet av kampen han hadde to innvolveringer som hindret Plymouth å score. Derfor er det ekstremt frustrerende å gå inn på en del forum der såkalte fans i stor stil kjører på at han er ubrukelig og at det var hans feil at Plymouth scoret fordi han ikke var backup da Nyatanga ikke klarte å vinne en hodeduell. En annen kritikk går ut på han header ballen opp i luften i stedet for rett fram. En må jo bli en smule oppgitt når han har headet ballen 30 meter fram på banen minst 20 ganger, og kanskje en gang headet ballen opp i luften. Når det gjelder såkalte baller som går rett opp i luften fant jeg som 12-åring ut det i 99% av tilfellene skyldes at en ikke kommer over en ball, og grunnen til at en ikke kommer over ballen er at den er slått såpass høyt at det er umulig å komme over den. Slike detaljer er imidlertid uvesentlig dersom du har lagt en spiller for hat. Da er alt hans feil, og slipper vi inn et mål er det hans feil uansett om han er langt unna situasjonen.

Jeg ser på Claude Davis som en squadplayer og slike trenger vi i løpet av en lang hard sesong i Championship, og da må vi som supportere støtte de i stedet for å lete etter feil etter at vi har vunnet en kamp. Ok, Claude gjorde noen feil langs bakken i kampen mot Plymouth, men alle andre Derbyspillere unntatt Jordan Stewart gjorde flere feil i den kampen.

Tipper jeg har sett Claude i aksjon i en 5-6 kamper, og i disse kampene har han i motsetning til andre spillere aldri vært direkte dårlig. Derfor støtter jeg Claude Davis selv om jeg forstår at han ikke, mye på grunn av fansen, vil få noen lang karriere som Derbyspiller.

Up the Rams!!

Salad or peas (uke 43, 2008)

Det ble en dyr tur! Flyturen til London var på economy extra og den billetten kostet i overkant av 3000 kroner. Returen fra East Midlands via Aberdeen til Stavanger kostet også rundt 3000 kroner. Dermed ble totalbudsjettet for sesongens fjerde helgetur til Derby også det høyeste så langt i sesongen. Litt penger sparte jeg på å bestille togbillett via internett (rundt 300 kroner), på å bo på et rimelig hotell (i alle fall 300 kroner), på ikke å kjøpe noe i Shop DCFC (vi sier 500 kroner her), på ikke å reise med taxi (500 kroner) og ikke minst sparte jeg litt på å drikke en gratis øl på flyturen Stavanger-London (noe er jo greit med å reise på economy extra). Men selv med alle disse kostnadsbesvarelsene som jeg gjennomførte forble det en dyr fornøyelse.

Men det var en fornøyelse!

Min første ligaseier på Pride Park siden august 2005, og også første gang jeg har sett Derby slå et engelsk lag (Cardiff kommer fra Wales). Skal jeg gi en kort analyse av kampen vil jeg si at Plymouth scoret på et lucky punch tidlig i 1. omgang. Deretter skjedde det bokstavelig talt ingen ting foran noen av målene fram til overtid av 1. omgang. Da kom Kris Commons på et fantastisk raid på høyresiden som kuliminerte med pasning til Hulse og mål av Hulse. Tidlig i 2. omgang tok vi ledelsen da Green fikk ballen over streken. Deretter synes jeg vi hadde god kontroll på kampen til det gjenstod 10 minutt. I sluttminuttene hadde Plymouth tre meget gode muligheter og det hadde ikke vært noe å si på om de hadde scoret på en av disse mulighetene. Men da de brente den første var jeg ganske sikker på at det var min dag, og jeg var derfor relativt rolig fram til kampen ebbet ut.

Vurderer jeg ting som skjedde på turen utenom selve fotballkampen er det faktisk kun en ting jeg kan sette fingeren på som jeg ikke likte og det var utelukkende min feil. Flyet landet presis i London for en gangs skyld og det å hente billetten min via en automat ved London St. Pancras gikk også relativt greit. På kampdagen fikk jeg tatt bilder av de aller fleste spillerene som jeg manglet i min fotosamling og jeg fikk også tatt noen øl med gjengen fra East Stand på the Alex etter kampen. Rundt 8 fant jeg ut at det var tid for litt mat, og da var Babington Arms et greit alternativ. Bestilte min favoritt når jeg er i Derby nemlig "Mixed Grill", men under bestillingen svarte jeg bare rett på to av de tre spørsmålene jeg fikk. Det første var om jeg ville ha vanlig eller stor porsjon, og etter jeg hadde svart stor valgte jeg selvfølgelig chips i stedet for poteteter. Etter dette fikk jeg imidlertid en liten kortslutning fordi på spørsmålet om jeg ville ha "salad or peas?" greide jeg å svare "Salad!".

Den tabben lover jeg ikke å gjøre igjen!

Derby have turned the corner!

Må si at det er en del engelske formuleringer som jeg har fått sansen for etter å ha lest en god del om Derby County via internett de siste 10 årene, og dagens overskrift er en av disse formuleringene. Etter en heller dårlig start på sesongen med to hjemmetap mot nedrykkskandidater så det ut som vi forsatte i samme spor som forrige sesong. Før det ble en ligapause på grunn av internasjonale kamper tidlig i september lå Derby sist med kun ett poeng etter 4 kamper.

Det første tegnet på framgang kom da vi slo relativt sterke Sheffield United 2-1 på hjemmebane, men for min del var borteseieren mot QPR det virkelige beviset på at "we have turned the corner". Etter nok en borteseier, denne gangen mot Norwich der vi spilte med 10 mann i nesten en omgang og scoret seiersmålet kun et par minutter før full tid, er det vel ingen Derbysupportere som ikke tror at motgangen har stoppet opp.

Selv om Derby nå har gått 6 kamper uten tap er jeg ganske sikker på at vi forsatt vil være ustabile, men det som er viktig er at vi vinner kamper igjen og da får vi nok også godta noen tap. Er redd første tapet kommer allerede i neste ligakamp da vi har Plymouth hjemme.

Grunnen til jeg tror det vil skje er den enkle grunnen at jeg har tenkt meg over for å se denne kampen, og vi vinner aldri med meg på tribunen på Pride Park.

Up the Rams!