Boxing Day

Den mest tradisjonelle kampdagen i England er 2. juledag. I Norge har man i løpet av de siste tiårene fått opp en lignende tradisjon den 16. mai, men det engelske juleprogrammet med fire kamper på litt over en uke har vært en tradisjon så lenge jeg har levd. Høydepunktet i denne uka er kampen som blir spilt 2. juledag, også kalt Boxing Day. Tok lang tid før jeg forsto hva Boxing Day refererte til, men vet nå at det har med pakker å gjøre.

Litt vemodig å tilbringe denne perioden, som er et must for en supporter, på feil side av Nordsjøen, men jeg lover at jeg kommer sterkere tilbake neste år. Heldigvis har jeg opplevd fotballkamp i England på Boxing Day i og med at jeg fikk med meg to av fjorårssesongens julekamper. Siden Derby i fjor tapte 2-0 hjemme mot Wolverhampton er mine framtidige målsetninger ikke å oppleve Derby spille på Boxing Day, men å se Derby vinne på Boxing Day.

Spillemessig har årets julekamper så langt vært en liten opptur, men med en uavgjort og et tap er resultatene strengt tatt ikke noe å skryte av selv om vi spiller i Premier League. Mot Newcastle hadde vi endelig litt tur da vi scoret på vår første sjanse, mens Newcastle misset på sine første. Synes vi slet fælt i 1.omgang, men etter at Newcastle fikk sin utligning greide vi i hvertfall til en viss grad å demme opp defensivt før pause. Da vi scoret nok en gang i 2. omgang kunne en nesten se spillerenes økende selvtillit og i denne omgangen følte jeg at vi skapte minst like mange gode sjanser som Newcastle. Derfor litt kjipt at utlingningen deres kom noen få minutter før slutt på noe som må kalles en litt heldig scoring. Siden Newcastle hadde ballen mest og langt flere avslutninger må uavgjort sies å være et rettferdig resultat, og da Derby manglet de klare førstevalgene Claude Davis og Matt Oakley er de fleste av våre supportere rimelig fornøyd med ett poeng.

I kampen mot Liverpool fikk vi enda flere problemer da vår førstekeeper Bywater ikke fikk orden på skulderen. Dermed ble det endelig debut på den walisiske landslagskeeperen Lewis Price, og i alle fall i første omgang var han preget av stundens alvor. Som så mange ganger tidligere i denne sesongen scoret vår motstander på sin første sjanse i kampen. I forkant av denne scoringen presterte en av våre spillere å sende ballen hardt i beina på en Liverpoolspiller, og da denne ballen suste 30 meter i retning av vårt mål til Babbel fikk Liverpool muligheten til en kjempovergang. Babbel sendte den videre til Torres og med bare Moore i veien var det en enkelt sak for han å lure Moore. Dette var faktisk det eneste skuddet Liverpool hadde på mål fram til 72 eller 73 minutter så særlig imponert over Liverpool før det siste kvarteret var jeg ikke. I rettferdighetens navn hadde de to gode muligheter i tillegg til scoringen i 1. omgang. Den ene på corner ved Carragher, og den andre da de usportslig valgte å starte et angrep etter at to Derbyspillere hadde kollidert. At spillere som har fått skulderen ute av ledd må vente minst et minutt på å få behandling er ille og en må ha vært blind dersom en ikke så at det var en alvorlig skade som Pearson fikk der. At det skjedde på Liverpools banehalvdel i 1. omgang da Liverpool leder 1-0 gjør at sportsånden til Liverpool ligger på samme nivå som Chelsea som scoret sitt andre mål på en lignende situasjon da de spilte mot Derby.

Etter at Derby utlignet rundt 20 minutter før slutt hadde jeg et reelt håp om at vi skulle greie å få poeng i denne kampen først og fremst fordi Liverpool omtrent ikke hadde skapt noe som helst så langt i denne omgangen. Etter utligningen synes jeg Derby skuffet en del og selv om seiersmålet var en smule heldig hadde Liverpool hatt omtrent like mange avslutninger på mål det siste kvarteret som de hadde i kampen mot Anfield som de vant 6-0. At Earnshaw ble skadet forklarerer kanskje litt av det presset vi fikk mot oss men langt fra alt. I fotball er det åpenbart bare målene som teller og at Liverpool har mange gode muligheter de siste 10 minuttene spiller ingen rolle for kritikerene så lenge vi ser ut til å berge ett poeng.

Til slutt et par ord om kampens dommer og linjemenn. Nok en gang ser vi at dommeren ikke blåser på situasjoner i nærheten av motstanderens straffefelt (eller innenfor). For meg ser det ut til at dette skjer når vi spiller hjemme enten det er Liverpool, Chelsea eller Middlesbrough. I den aktuelle kampen mot Liverpool blir Mears soleklart hektet rett før Liverpools scoring (dette så jeg først skikkelig da jeg så deler av kampen i reprise). I tillegg handser Gerrard klart på 17-18 meters hold som dommeren ignorerer, mens linjedommeren løfter flagget feilaktig to ganger i Liverpools favør. Tror Derby gikk sju ganger i offside, og av disse ble bare to vist i reprise og begge viste seg å være feilaktige. At Howard slapp et soleklart gult kort for en stygg stempling av Carragher tror jeg få Derbysupportere gleder seg over, personlig hadde jeg foretrukket at han fikk kort enn at han ikke fikk det.

Up the Rams!