Fra Storhaug til Wembley Stadium

Jeg forlot mitt hjem på Storhaug litt over 19.30 lørdag 26. mai. Den første etappen skulle foregå i min egen bil, og gikk fra Stavanger til Karmøy. Litt over klokken 8 var jeg framme på ferjekaien i Mortavika, og som vanlig ble det litt venting før jeg kom ombord på båten. I år har det kommet nye og større ferjer på strekningen mellom Mortavika og Arsvågen, og dette var 2. gang jeg prøvde denne ferjen. Har ikke vært helt klar over rutetidene, men det virker som om det er avgang hver halvtime, min båt forlot i alle fall kaien klokken halv 9. Da jeg skulle kjøre av båten fikk jeg turens første problem, og dette problemet bestod i at jeg ikke fikk start på bilen. Har hatt dette problemet i flere år, men det skjer relativt sjelden slik at jeg ble en smule overrasket/stressa da jeg ikke fikk start på kjerra. Måtte ut av bilen for å hente Peder og han viste seg som en dyktig fagmann på å få start på bilen. Bad meg holde tenninga halveis inn noen sekunder før jeg skulle starte og vips var bilen ute av ferga og klar for siste del av kveldens etappe. Med siste startspor ut fra Arsvågen tok nok turen videre til Karmøy 5 minutter lenger enn planlagt, men rundt 10 var jeg hjemme hos mine foreldre på Avaldsnes og kveldens etappe var gjennomført.

Den lengste og tøffeste etappen på vei mot Wembley var søndagens tur til Euston Square Hotel. Fikk min far til å kjøre meg til Haugesund Lufthavn, og var på flyplassen litt før 11. Dette er en behagelig flyplass der det går rundt 4-5 fly daglig. Flyet mitt skulle gå 12.30, og etter å ha stått 5 minutter i innskjekkingskøen var det bare å sette seg for å vente på at flyet skulle lette. Det skjedde 12.25 og turen over til Stansted gikk som vanlig fortere enn planlagt slik at jeg var framme rundt 13.15 engelsk tid. Etter å ha gått igjennom passkontroll og fått med meg bagasjen skulle jeg nå videre mot London via tog. Tidligere har jeg tatt tog til Leicester fra flyplassen, men nå skulle jeg for første gang kjøre Stansted Express. Standaren på dette toget var en smule lavere enn det jeg hadde ventet, men det var nå ikke for ta dette toget jeg hadde kommet til England. Toget gikk fra Stansted 14.00, og 45 minutter senere var jeg i Liverpool Street Station. Der brukte jeg litt tid på studere undergrunnstasjonen fordi jeg skulle returnere fra denne stasjonen tidlig tirsdags morgen. Litt over klokken 3 hadde jeg kjøpt meg en dagsbillett på undergrunnen slik at jeg kunne gjøre en liten rekogniseringstur senere på kvelden. Da klokken var blitt 15.27 ankom jeg London Euston. Selv med min ypperlige retningssans og med et hypermoderne kart brukt jeg en snau halvtime på å finne hotellet som viste seg å ligge vegg i vegg med undergrunnstasjonen. Da klokken var 4 kunne jeg låse meg inn på hotellet og den 2. etappen var over.

Etter å ha slappet av en god time begynte jeg på den tredje etappen som bestod i å gjøre seg kjent med stedene Euston Square, Baker Street, Finchley Road og Wembley Park. Turen gikk først til Finchley Road der jeg tok en runde for å bli bedre kjent. Deretter var det raka vegen til Wembley Park der målet var å finne Bobby Moore statuen. På veien dit ble jeg stoppet av noen Bobbies, men de fikk i alle fall forklart meg hvor den lå mot at jeg lovte at jeg skulle oppføre under morgendagens kamp. Nå hadde himmelens sluser åpnet seg slik at jeg var blitt ganske våt før jeg kom tilbake til Wembley Park Station. På vei tilbake til hotelle ble det pintpauser ved Finchley Park, Baker Street og Euston Square før jeg rundt midnatt tok kvelden.

Den siste og viktigste etappen begynte litt før klokken 11 mandag 28. mai. Jeg brukte i underkant av et minutt ned til stasjonen, og mens jeg ventet på toget ble jeg ønsket lykket til av en Blackpool supporter. I togvogna mi oppover til Wembley Park var det i tillegg til meg 8 Baggies. De første Derbysupportene så jeg ikke før jeg gikk ut av toget, men på Wembley Park var det ganske mange selv om det fortsatt var nesten 4 timer til kampen skulle begynne. Etter å ha tatt noen stemningsbilder var jeg oppe ved statuen rundt halv tolv. Etter å ha vandret rundt i området i noen timer så jeg at det ble tettere og tettere ved stauen der jeg skulle møte personer jeg aldri hadde sett. 12. 45 hørte jeg noen som snakket norsk som jeg fant ut var ute i samme ærend som meg, og deretter ble det stadig flere norske supportere.



Vår engelske kontaktmann Ron Stevenson. Skaffet billetter til 17 norske supportere.




Til slutt virket det som om den eneste vi manglet var vår engelske kontaktmann som hadde billettene, men 13.15 ble også han lokalisert. Deretter ble det noen lange minutter før jeg hadde fått billetten min. Småsnakket litt med noen av de andre norske supportene før jeg klokken halv 2 gikk mot inngang C for å komme meg inn på Englands mest berømte fotballarena. Det gikk ganske greit, og deretter var det bare å vente på at kampen skulle starte.



Et bilde ved reisens slutt. Sikker flere enn jeg som lurer på hvor de 2618 toalettene på Wembley er